Slått under lupa: Skjoldmøyan
Krigerske jomfruer med vakker musikk.
Av Ånon Egeland
I den norrøne litteraturen er ei skjoldmøy (norrønt, «skjaldmœr») ei ung kvinne som deltar i kamp på lik linje med menn. Slike sterke og stridbare kvinner hadde allerede i norrøn tid en viss mytisk aura over seg, og de framstår som en slags nordisk parallell til amasonene i gresk mytologi. Gravfunn av kvinner i fullt krigerutstyr kan likevel tyde på at mytene faktisk har hatt levende modeller.
I Setesdal overlevde minnet om disse krigerske, hedenske kvinnene fram til slutten av 1800-tallet. Utfra det folkeminnesamleren Johannes Skar (1837–1914) skriver om «skjaldmøyane» i bokverket Gamalt or Sætesdal, kan vi slutte følgende:
De var større og vakrere enn andre kvinner.
De kom «nordantil» – som vel betyr vestfra, ifølge dagens retningssans.
De var opprinnelig sju skjoldmøyer, men bare to rakk så langt som til Setesdal.
De spilte «lurhorn» – bukkehorn – og hadde blant annet «Skjallmøyslagji» på repertoaret.
På Støylehommsnuten spilte de så vakkert under ei messe i Austad kirke at hele allmuen vraka både presten og messa og gikk ut for å høre på skjoldmøyene og den vakre musikken deres. Der ender soga, for slik ukristelig oppførsel måtte sjølsagt straffes: den forsmådde presten kom ut og tok hevn ved å bannlyse de oppsetsige, hedenske kvinnene og gjøre dem om til stein.
Til denne sagnkretsen hører også sagnet om Kivlemøyane i Seljord og de tre «systerslåttene», vel kjent i Setesdal i form etter fyresdølen Peter Veum (1811–1899).
Interessant nok deler den første av disse tre melodisk kjernemateriale med «Skjoldmøyslaget»/«Skjoldmøyan», til tross for at de går på ulike felestemminger, henholdsvis «forkjært» (g-c’-a’-e’’) 1 og «trollstilt» (a-e’-a’-ciss’’) 2 .
Dette kjernematerialet ligger til grunn både for Andres K. Rysstad (1893–1984) sin munnharpeversjon av «Skjoldmøyan» og for den foreliggende versjonen, transkribert etter opptak med Hallvard T. Bjørgum (1894–1978). Han var far til den kjente spelemannen Torleiv H. Bjørgum (1921–1990) og altså bestefaren til spelemannen Hallvard T. Bjørgum (f. 1956).
I NRK-arkivet ligger dessuten programmet «Skjoldmøyslaget», der programlederen Håkon Karlsen møter far og sønn Bjørgum, Torleiv H. og Hallvard T., som gir til beste ulike versjoner av slåtten. Torleivs munnharpeversjon er interessant ved at den er lengre enn versjonen faren hans spilte. Sannsynligvis skyldes det lån både fra feleversjonen og fra munnharpeutforminga til Andres K. Rysstad.
Slåtten er transkribert fra første til siste tone, uten noe forsøk på å redigere eller systematisere den med tanke på opplæringsformål. Å notere slagmønsteret og trøinga i to ulike system, kan se skremmende ut. Det er likevel en god måte å vise hvordan slaget på munnharpa nær sagt aldri faller sammen med trøinga. Den aller siste tonen er unntaket.
Slik synkopert rytme er kjent fra andre plasser i landet òg, blant annet forekommer den i et parti i den kjente slåtten «Sevlien». Komponisten Anders Heyerdal (1832–1918) har også et eksempel på slik synkopert rytme i noteoppskriftene sine, som han kaller halling med «tverrtak» – etter alt å dømme et norsk ord for synkope. Setesdalstradisjonen er unik ved å ha et knippe slåtter der denne synkoperte rytmen dominerer, gjerne i kontrast til ei enslig vending der rytmen er «normal».
Disse slåttene er premieeksempler på musikk som gjør et poeng av å «lure» oppfatningsevnen vår. De formelig boltrer seg i rytmisk flertydighet og utfordrer forståelsen av hvor det rytmiske tyngdepunktet i musikken ligger. Er den opplevde rytmen forskjøvet og fottrampet egentlig på «bakfot»? Eller er det «bakfoten» som er «på slaget»? Kanskje svaret er «ja, begge deler». Det eneste som står fast er at – her som ellers – er fottrampet rettesnora for danserne. Det gjør det å danse til slåtter som denne til ei utfordring, men også til en annerledes opplevelse – når det rytmiske sitter som det skal!
Hør musikken her:
Systerslått med Anders K. Rysstad
(Dette klippet er for øvrig et strålende eksempel på Spotifys «etterrettelighet» og på hvordan de amerikanske utgiverne har greid å stokke korta når det gjelder europeisk geografi. Her er setesdølen Olav Heggland og det legendariske opptaket av spillet hans plutselig blitt litauisk!)
