Slått under lupa: Fanitullen
Munnharpespelemannen og -smeden Mikkel Kaavenes. Foto henta fra Discogs.
Av Ånon Egeland
Det vil være kjent for mange at «Fanitullen» i setesdalstradisjonen er en annen slått enn den ikoniske slåtten på trollstemt hardingfele, som gjerne knyttes til sagnet som Jørgen Moe i si tid baserte det berømte diktet sitt på. I Setesdal går feleslåtten «Fanitullen» på oppstemt bass og har ikke noe felles melodistoff med den mer kjente navnebroren.
En skulle tenkt at det var denne feleslåtten som ligger til grunn for den versjonen munnharpespelemannen og -smeden Mikkel Kaavenes (1872–1939) spilte inn for NRK i august 1938.
Men slik er det altså ikke: slåtten er i slekt med en helt annen og forholdsvis sjelden slått, som Eivind Groven kalte «Gamle-Eirik» – så litt faenskap er det da med her òg!
I nyere tid har både Bjørgulv Straume (1938–2024) og Sigurd Brokke (f. 1971) spilt slåtten inn på plate, og begge har nok NRKs innspilling med Mikkel Kaavenes som modell.
De to førstnevnte karene er viktige modeller for mange i den yngre garden munnharpespillere. Det er fascinerende å høre i hvilken grad slåtten forandres for hvert overføringsledd. Det blir som en slags «hviskeleik» overført til munnharpe. I noen tilfeller er endringene såpass dramatiske at det knapt er mulig å kjenne igjen grunnmotivene i Mikkel Kaavenes’ «original».
Derfor tenkte jeg det var på sin plass å legge hans versjon av slåtten under lupa. Originalopptaket er den naturlige plassen å begynne.
Her kommer en full transkripsjon av det samme opptaket:
.
En slik transkripsjon kan være et viktig redskap for å prøve å avdekke ulike sider ved Mikkel Kaavenes’ stil, for eksempel frasering/plassering av slag i forhold til trøinga, ornamentikk osv.
Den gir også grunnlag for å forstå hvordan Mikkel Kaavenes varierer framføringa si både melodisk og når det gjelder den musikalske strukturen (antall gjentakelser, rekkefølge på vendingene osv.).
Men til innlæring er en slik transkripsjon for lang og komplisert. Dessuten ville det å kopiere NRK-innspillinga til punkt og prikke være misforstått. Utøveren har snarere et mentalt kart i hodet, en slags lest, som helst skal varieres, både når det gjelder melodi, ornamentikk, frasering, rekkefølge på vendinger/motiv og hvor mange ganger de gjentas.
På grunnlag av de to gjennomspillingene på opptaket fra 1938 har jeg prøvd å gjenskape noe av det kartet Mikkel Kaavenes kan ha hatt i sitt hode. Det er sjølsagt umulig å si noe sikkert om dette. I denne stilen er til og med spørsmålet om hvor vendinger/motiv begynner og slutter reint subjektivt.
Så det følgende mentale kartet over «Fanitullen» er til sjuende og sist mitt eget, men forhåpentligvis vil resultatet kunne fungere greit til innlæringsformål.
