Å bygge et godt repertoar på munnharpa

Ånon Egeland. Foto: Tellef Kvifte.

Ikke alle melodier egner seg for munnharpa. Her er noen tips til deg som vil forsøke å overføre melodier fra andre instrumenter.

Av Ånon Egeland

De eldre opptaka med fantastiske munnharpeutøvere som Mikkel Kaavenes, Aani Rysstad og Andres Rysstad er en utømmelig kilde til inspirasjon. Her møter vi en stil som forventer at en slått skal varieres, både melodisk og strukturelt, slik den framstår som ny og frisk hver gang den spilles. Kort sagt: Det er ingenting i veien med å resirkulere det eldre, innspilte munnharpematerialet. Det byr på mer enn nok utfordringer og subtiliteter til å gi mening til livslang fordypning.

Likevel: De eldre innspillingene er ikke mange. Dessuten er de begrensa til noen få geografiske områder. Samtidig ønsker mange munnharpeutøvere å bruke sitt eget lokale repertoar, der eldre innspillinger av munnharpe glimrer med sitt fravær. Felerepertoar mangler derimot ikke. Så løsninga for mange utøvere blir å gjøre det munnharpespillere har gjort til alle tider, nemlig overføre repertoar fra andre instrumenter, i første rekke fela.

Men overføringsprosessen har vist seg å volde vise problemer, ikke minst i vår tid der folk flest omgir seg med musikk som sjelden er særlig kompatibel med munnharpe. Derfor kan det være nyttig med noen holdepunkter.

Vit hvilke toner du kan spille

Å kjenne til hvilke toner som er tilgjengelige for melodisk munnharpespill er åpenbart viktig. Noen toner, særlig det fjerde, sjette og sjuende skalatrinnet, avviker tydelig fra den veltempererte normen, mens andre tonetrinn mangler helt. Merk at munnharpa har to ulike sjuende trinn, et lavt (overtone 14) og et høyt (overtone 15). Det første av disse spilles uten strupelukking, det andre med. I oktaven under finnes bare den lave septimen. Dessuten mangler seksten i denne oktaven.

Tabellen under kan være nyttig. Den viser hvor mye en gitt tone på munnharpa avviker fra det tilsvarende tonetrinnet på et likesvevende temperert instrument.

Cent er den vanlige måleenheta for å angi avvik fra det likesvevende tempereringssystemet. 1 cent er en 1/100 av en halvtone. En likesvevende temperert halvtone er med andre ord 100 cent, og en oktav 1200 cent. Tabellen viser tydelig at de største og godt hørbare avvika gjelder overtonene 11 og 13, som begge ligger omtrent midt imellom de lave og høye variantene av de tilsvarende likesvevende tonetrinna.

Overtone Intervall Avvik i cent Åpen (o) / lukka

Å spille melodier som i utgangspunktet krever de likesvevende variantene av disse trinna, kan derfor ofte fungere dårlig på munnharpe. Særlig kan det virke forvirrende i opplæringssammenheng. I stedet for å avspeile overtonekvalitetene til munnharpa, får den munnharpa til å framstå som «sur» og utilstrekkelig.

Derfor er det best å prøve seg på musikk som har tilnærmelsesvis de samme tonale nyansene som munnharpa. Heldigvis er det flust med slike toner i den norske tradisjonsmusikken, ikke minst i det enorme materialet av feleslåtter.

Rediger etter skjønn

Det byr på noen utfordringer: Feleslåtter flest har som regel mye større omfang enn munnharpa. I tillegg er en viktig variasjonsteknikk i mange stiler å skifte tonale senter, slik at samme motiv spilles med en annen grunntone. Dette er ikke mulig på munnharpe. (Med mindre en veksler mellom to eller flere harper, som i Østerrike.) Løsninga må derfor bli å redigere feleslåtten etter skjønn: sile vekk de modulerte partiene og plukke ut de essensielle motivene. Slåttestev kan ofte være nyttige rettesnorer i denne sammenhengen.

Her kommer et eksempel på ei slik overføring. Utgangspunktet er ei noteoppskrift, gjort av Olaf Frøysaa i 1922. Han hadde på denne tida statsstipend for å drive innsamling i hjembygda Iveland i Agder. Slåtten er ikke kjent i levende tradisjon. Her finner du originalen, XII Halling. Ei tolking av hallingen, arrangert for to feler og violoncello da spalla, kan du høre her.

Frøysaas oppskrift har dessverre et lyte som går igjen i oppskriftene hans: alle hallinger, også de som konvensjonelt burde vært notert i 6/8-takt, er av en eller annen grunn konsekvent notert i 2/4-takt. Det kan vi hevde fordi mange av slåttene er velkjente også i dag. Det gjelder ikke denne. Her er den eneste grunnen til å si at 2/4-takt er feil, at det er noe med rytmiske skurrer. Oversatt til 6/-8-takt (eller 12/8) derimot, gir slåtten svært god mening. (Med god hjelp av de kjente slåttene Frøysaa har notert feil, er det faktisk mulig å avdekkeresonnementet hans og tilbakeføre også de ukjente slåttene til en mer korrekt notasjon.)

To vendinger og en hale

Denne slåtten er også et godt eksempel på den typen modulasjon som er nevnt over. Den består egentlig bare av to vendinger + en kort «hale». De spilles først på finstrengene, men blir så flytta ned på midtstrengene med identisk fingring. Hele slåtten flyttes altså ned en kvart og virker dermed dobbelt så lang.

I min munnharpeversjon er modulasjonen utelatt og bare de to vendingene og halen er beholdt. Slåtten kaller dessuten på et lavt sjuendetrinn. Da passer overtone 14 godt. Denne tonen forekommer som nevnt ikke i det eldre innspilte munnharpematerialet, men nettopp derfor gir den slåtten forsiktig anstrøk av nyskaping.

Vi vet ikke om Olaf Frøysaas kilde «tvitrødde» – dvs. trødde to slag per taktslag (enten på første og tredje åttendel eller på første og andre) – i hallingene sine. I noteoppskrifta av min munnharpeversjon under har jeg forutsatt trøing bare på første åttendedel. Slagmønsteret følger strøkskifta på fele. Med unntak av den vesle halen (dvs. siste takt) brukes det konsekvent gjennom hele slåtten. Med andre ord en fin introduksjon til denne typen halling!

Begynn med å etablere trøinga. Tell helt jamt og trø på telleenhetene markert med feit skrift:

Fortsett, med samme underliggende puls, og klapp slagmønsteret, markert med feite typer:

Resultatet kan da visualiseres slik:

Akkurat denne kombinasjonen av 3 + 3 + 3 + 3 mot 2 + 2 + 3 + 2 + 1 burde få alle med litt kjennskap til afrikanske rytmer til å nikke gjenkjennende. Det hadde jo vært eventyrlig om det faktisk var en sammenheng mellom musikkulturer i Afrika sør for Sahara og denne typen norsk halling.

Jeg tviler likevel sterkt på at det noen kulturell sammenheng her, og velger heller å se dette som et strålende eksempel på hvordan vidt forskjellig kulturer kan utvikle de samme musikalske idéene uavhengig av hverandre.

Mi munnharpetolking av slåtten kan du høre her.

Og til slutt, her en lest for min versjon: