Munnharpe og bruk av noter
Munnharpa vil regelmessig publisere transkripsjoner av munnharpeslåtter. Her er noen tanker om notebruk og konkrete forklaringer på hvordan notasjonen er tenkt.
Av Ånon Egeland
Det er lett å se problemene med notebruk i samband med munnharpeopplæring: tonene på munnharpa er «usynlige» og kan ikke demonstreres med fingersettinger, tangenter eller liknende. De må høres. Slik sett likner munnharpa mye på sang.
Spørsmålet om noter i det hele tatt har noe for seg i munnharpeopplæringa – eller i tradisjonsmusikkopplæring generelt – er relevant, men vi skal la den diskusjonen ligge her. Det er vanskelig å overdrive betydninga av lytting når en skal lære seg å spille munnharpe.
Men det utelukker ikke nytteverdien av notebruk. I munnharpesammenheng innebærer det at en må lære seg å kjenne igjen de enkelte tonetrinna, «smaken» av dem, så å si. Dette er ikke så vanskelig som det høres ut til, men det krever jo øving. Gevinsten fra dag én er at en i prosessen skjerper gehøret. Det er noe enhver utøver vil ha uvurderlig nytte av.
Også utøvere som i utgangspunktet ikke leser noter, vil oppleve at en transkripsjon kan være et nyttig redskap når de skal lære seg nytt stoff. Notene anskueliggjør nemlig viktige sider ved musikken, ikke minst slike detaljer som nybegynnere ofte er usikre på, for eksempel hvilke toner som er lukka og hvor slaga skal plasseres.
Om notasjonen
G er valgt som grunntone av flere grunner:
Det ligger mitt i det ideelle leiet for melodispill.
Munnharper stemt i G har blitt en slags standard, blant annet i opplæringssammenheng.
Notebildet uten faste fortegn er ryddig.
Notasjonen forutsetter at hvert trinn representerer overtoner med de avvika fra likesvevende temperert stemming det innebærer. (Se tabell i artikkelen om repertoarbygging.) For å skille mellom overtone 14 og 15 brukes laust fortegn (#) for sistnevnte.
Slag faller alltid på begynnelsen av en bindebue.
Når det gjelder å plassere melodiregisteret for munnharpa i rett oktav, er ikke det så liketil som en skulle tru. Jeg er ikke den eneste som hører overtone 8 på ei G-harpe som g/G3 (en kvart under enstrøken C = c’/C4). Det skulle tilsi at munnharpa hadde en grunntone på 24,5 Hz, noe som er mistenkelig lavt. Men målinger med moderne digitale verktøy, foretatt i januar 2025 av professor emeritus Tellef Kvifte, forteller ei annen historie: overtone 8 på ei G-harpe ligger på 784 Hz, noe som skulle tilsi en grunntone på 98 Hz. Det kan med andre ord se ut til at munnharpa og sammensetninga av overtonene spiller ørene våre et puss når vi skal bestemme hvilken oktav vi hører. – Jeg oppfordrer alle med ei munnharpe i G og en stemmeapp på mobiltelefonen til å prøve!
Heldigvis har ikke dette noen stor betydning for notasjonen. Vi kan ganske enkelt hoppe bukk over dette spørsmålet ved å slå fast at notert g’/G4 = overtone 8. Da kan notasjonen i G også gjelde for alle munnharper, uansett tonehøyde. Likevel er spørsmålet om hva vi egentlig hører – eller forskjellen mellom mennesker og maskiner – svært spennende. For meg er det nok et eksempel på hvor uutgrunnelig munnharpa er.
Notebildet under viser omfanget for ei munnharpe i G, opp til og med overtone 20. De tre første overtonene er nokså teoretiske og blir ikke brukt i praksis. Overtone 4 er derimot mulig å få fram, i hvert fall på ei høyt stemt harpe. I vår sammenheng har imidlertid hverken den eller overtone 5 noen plass, rett og slett fordi tonene i denne delen av overtonerekka ligger for spredt til å spille melodier som gir mening i tradisjonell norsk stil.
