Se opp for smidde fjører!
Ole Bjørn Skoes håndsmidde fjør. Ser du det nydelige fargeskimmeret?
Av Ånon Egeland
En vakker dag i juni 2024 lå det ei pakke i postkassa mi. Litt pussig, for jeg hadde bestemt ikke bestilt noe. Det viste seg å være en riktig hyggelig overraskelse – ei nydelig lita munnharpe! Den hadde tydelig telemarksleng, med bøylen klemt sammen til en tilnærma T-form. Ved nærmere øyesyn viste et seg at harpa også hadde et sjeldent fint fargeskimmer i fjøra. Til og med for et amatørøye som mitt, ga det et lite hint om at den neppe var laga av et hvilket som helst sagblad. Det skulle vise seg å stemme.
Avsenderen var nemlig smeden sjøl, Ole Bjørn Skoe, som gjerne ville ha tilbakemeldinger når det gjaldt klang og spillbarhet på et forsøk med å smi munnharpefjøra. Med tanke på at denne mannen har gjort underverker med alminnelige bandsagblad til fjør, var det ikke fritt for at jeg var spent på å prøve ei munnharpe der absolutt alt var handsmidd.
Forventningene blei innfridd. Harpa var 57 mm lang og høyt stemt – i C – noe som lett kan gjøre at instrumentet mister noe av den myke, varige tonen og blir tungt å spille på. Her var den fella unngått, og harpa svarte smidig helt fra overtone 4 og godt og vel opp til overtone 16, altså «taket» for tradisjonelle, norske munnharpeslåtter. I skrivende stund har jeg brukt harpa i snart et år og det gode inntrykket holder seg stadig.
Noe av motivasjonen for å smi munnharpefjøra, er at leverandørene av bandsagblad, for eksempel Sandviken, ikke har den samme munnharpevennlige kvaliteten som før. Å herde stålet sjøl gir derimot mulighet for full kontroll over resultatet – så sant en mestrer den vanskelige teknikken: Fjøra som skal herdes er veldig tynn, likevel kan tykkelsen variere nok til at det er vanskelig å få jamn temperatur og dermed lik herding i hele fjøra. Ole Bjørns mål nå er å finne ei «oppskrift» på å smi den optimale munnharpefjøra. Da snakker vi om fjører i en helt annen liga enn det som har vært mulig når en er prisgitt kommersielle alternativ som bandsagblad.
Idéen med å smi fjøra fikk Ole Bjørn etter at han møtte den italienske munnharpesmeden Luca Boggio på et smikurs på Gjøvik. Sistnevnte hadde lært kunsten av en gammel rom i Sør-Italia, der munnharpesmiinga fram til i dag har vært et typisk romyrke.
Det er forøvrig ikke bare Ole Bjørn Skoe som har latt seg inspirere av Luca Boggio når det gjelder å smi fjøra: den dyktige russiske smeden Dmitry Babayev skylder også italieneren takk i så måte.
Du finner et intervju med Luca Boggio her.
Finnes det tradisjoner for å smi munnharpefjøra her til lands? – I det spørsmålet kom Ole Bjørn og jeg til kort da vi prata sammen i samband med denne artikkelen. Bruk av sagblad til fjør finnes det mange belegg for, noen såpass gamle at en må mistenke at det like gjerne kan dreie seg om grindsagblad som bandsagblad. Knut Gjermundsson Hovet, den siste som smidde i ubrutt tradisjon i Setesdal, brukte i alle fall bandsagblad. Olav Hauge i Aurdal i Valdres skal ha brukt gamle paraplyspiler. Og dikter jeg når jeg mener å ha hørt at fjører fra gamle veggklokker har vært brukt til munnharpefjør?
Fjørmaterialet er avgjørende for ei god munnharpe, så alt som har med det å gjøre er interessant. Om noen av leserne våre har kommet over eldre, norske munnharper med fjører de mistenker kan være smidde, vil vi i Munnharpa-redaksjonen svært gjerne høre om det!
Til slutt kan jeg nevne at Ole Bjørn Skoe allerede har investert i herdeovn, så her det bare å smøre seg med tålmodighet og vente på resultatene!