Slått under lupa: Vegårsheiingen
Av Ånon Egeland
En gang rundt 1980 lærte jeg en navnlaus «reilennæ» av Sigurd Fjeldstad (1903–1984) fra Tvedestrand. Den er også kjent i Åseral, Gjerstad og Drangedal, ofte som «polka», den gamle betegnelsen på reinlender både i de østre delene av Agder, i Drangedal og i Numedal.
Anne Sandnes fra Åmli hadde en tekst til melodien som gikk slik:
Adam uti Paradis,
Adam uti Paradis
slakta og åt opp ein halvråten gris.
Kjøtet det åt han opp,
pylsone gav han bort,
føtene blei ikkje ti nåke stort.
Da jeg spilte inn min feleversjon på albumet Ånon (Heilo 1999), kalte jeg den derfor like godt «Adam uti Paradis». (Forresten byr denne versjonen i tillegg til mi fele og Mikael Marins bratsj også på munnharpe, som kan høres langt bak i miksen.) Men når jeg 23 år seinere skulle spille melodien inn solo på munnharpe, valgte jeg likeså godt det navnet hardingfelespelemannen Aage Hjellen (1914–1987) fra Gjerstad brukte, nemlig«Vegårsheiingen». Forandring fryder, og kjært barn har mange navn.
Sigurd Fjeldstad spilte sin versjon på vanlig fele, med oppstemt bass (a-d’-a’-e’) og i A-dur, som så mange av de alderdommelige melodiene han hadde på repertoaret. Skjønt dur og dur: Septimen, det sjuende skalatrinnet, var nemlig som regel variabelt. Aldri så høyt som i en durskala og sjelden så lavt som en heltone under grunntonen. Kanskje var det dette avviket fra likesvevende stemming som fikk ei bjelle bak i hodet til å ringe og si «munnharpe»?
Dessuten fikk et iørefallende særtrekk ved Sigurd Fjeldstads spillestil, nemlig de aksentuerte strøka som bandt ubetonte toner til betonte toner, meg til å tenke på Aani Rysstad (1894–1965) og måten han spilte reinlender på. Det er den samme musikalske estetikken som ligger til grunn. Han slår der Sigurd Fjeldstad skifta strøkretning.
Munnharpeversjonen byr noen utfordringer, ikke minst rytmiske. Dessuten er omfanget forholdsvis stort. Den dypeste tonen, som melodien begynner med, er overtone 6. Den kan være litt vrien å få til, i hvert fall på ei lavt stemt harpe. På innspillinga valgte jeg derfor å bruke ei munnharpe i A.
Les mer: Munnharpe og bruk av noter
I første vendinga forekommer dessuten en tone som jeg aldri har hørt brukt i tradisjonelt munnharpespill, nemlig overtone 14. Den spilles med åpen strupe og gir ei avskygning av det sjuende trinnet som ligger noe under en likesvevende liten septim – 31 cent lavere, for å være nøyaktig. I mine ører passer den perfekt i sammenhengen.
Her finner du innspillinger av ulike varianter av «Vegårsheiingen» / «Adam uti i Paradis»:
Ånon Egeland:
Ragnhild Furholt:
Gunnar Austegard (1883–1973):
